Då kan vi starte diskusjonen om Drageløperen. Amylin har allereide lagt inn eit innlegg på Hobbyboden, så eg kopierer det over hit:
"Hva synes dere om Drageløperen?
Jeg ble veldig grepet av skildringen av hovedpersonens barndom. Likte boka veldig godt, men syntes slutten virket litt kjapp. Det er da virkelig ikke så lett å få med seg et barn inn i USA? Merket at jeg likte å lese barndomsbeskivelsen best. Syntes heller ikke reisen tilbake og oppgjøret med fortiden appellerte eller fungerte like godt. Men alt i alt, en utrolig gripende bok." Amylin
Lar dette stå som åpningsinnlegg
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
6 kommentarer:
Eg er delvis enig med deg, Amylin, i at barndomsskildringane er dei sterkaste i boka. Samtidig er det jo åpenbart ikkje lett å få guten inn i USA. Dette skuffa meg litt då eg såg filmen, for her ser det lettvindt ut.
Eg synes historia om Amir som vender tilbake er interessant også, fordi den forteller mykje om korleis det var å leve i Afgahnistan under Taliban-regimet. Det gir auka forståing for konfliktane, før USA kom og tok over, synes eg.
Eg synes også historien om faren til Amir som sliter med å tilpasse seg det amerikanske er ein viktig historie i boka. Eg skjønner frustrasjonen hans, noko eg ikkje gjer når eg leser om innvandrar-relaterte problem i avisene til dagleg. Dermed blir dette ei eksempelforteljing som gjer det lettare å ha litt forståing for dei som har mista alt av status og rettar i det samfunnet dei reiste frå.
Alt i alt synes eg det er ei aktuell og viktig bok som tar opp tematikk som eg, som har vakse opp i vesle trygge Norge har godt av å lese!
Det som gjorde mest inntrykk på meg, var ondskapen. Amir ville egentlig ikke være ond, men klarte ikke å la være. Et bortskjemt, egoistisk barn. Som ikke vet at han er både bortskjemt og egoistisk.
Å møte krig og store tap, blandet med brutal sannhet, er ikke lett for et barn å absorbere. Spesielt ikke for et barn som har hatt alt.
Går det an å bli en normal voksen etter en sånn broket oppvekst?
Til slutt ser det kanskje sånn ut.
En bok som må leses flere ganger for å få med seg alle detaljer og dybden i hatet, sorgen og savnet.
Eg forstod aldri Amir som ond- kan hende fordi det var hans stemme som fortalde historia. Eg forstod han som feig og redd og usikker. I første omgong, då Hassan blei voldtatt, var han for feig og redd til å gripe inn. Den dårlege samvittigheita gjorde han så usikker og redd at han til slutt endte opp med å oppføre seg ganske så ufint mot Hassan, men eg trur ikkje det var ondskap. Eg trur det var fordi han var så utruleg feig.
Eit anna spørsmål ein kan stille i denne samanhengen er om Amir verkeleg fekk gjort det godt igjen eller om det bare var for hans eiga samvits skuld at han henta nevøen sin heim?
"Går det an å bli en normal voksen etter en sånn broket oppvekst?" Jeg synes han får fram - i flere historier i boka - nettopp hvordan det finnes håp for forandring: Soraya til tross for sine ungdomssynder (som andre ville blitt steinet for senere), Hassan til tross for klassetilhørighet osv, men for Amir må det et barn til å være katalysator. Men det finnes få ting som er så terapeutisk som å få barn.
Jeg må løpe, men skal skrive mer etterpå. Boka er jo full av temaer.
Bjørg, det er et bra spørsmål om Amir _virkelig_ fikk gjort det godt igjen. Særlig fordi det han skulle gjøre opp for var alt for stort ansvar for et barn å ta i det hele tatt! I et land i krig er det som regel barna som bærer tyngden av de voksnes handlinger. I boka her såvidt beskrevet foreksempel forholdene i og utenfor barnehjemmet eller hvordan de må gå uten kjærlighet, trygghet, mat og skolegang - og uten voksentilsyn begynner å leve i en egen virkelighet. Amir tok ansvar for sin far, hans uttalte eller uutalte forventninger og sin fars synder. Hassan tok ansvar for fedrene sine og Amir. Hassans sønn for sine foreldres død og sin onkels liv. Barn tar jo ansvar. Alt for mye og tilpasser forståelsen av det som skjer så det skal bli mulig å tåle.
Jeg syns drageløperen skildrer oppvekstvilkårene til Amir og Hassan på en svært gripende måte. Det beskrives både vakre øyeblikk, som nå Hassan og Amir kommer nær hverandre på "fristedet" sitt og beskrivelsen av selve drageløpet - men forfatteren beskriver også svært dramatiske og tildels skremmende øyeblikk som når Hassan blir voldtatt. Jeg syns også det var svært gripende å lese om Amirs reise tilbake til sitt barndoms land på leting etter Hassan for å gjøre opp for seg.. Det var i grunnen en tilfeldighet som gjorde at jeg leste denne boken første gangen, men en desto større glede/fasinasjon over forfatterens evne til å skildre dette harde miljøet, fikk med til å gripe boken med iver igjen når vi n¨å skulle lese denne boken her i lesesirkelen.
Legg inn en kommentar