Hva synes dere? Hvor sinnsyk var Idun? Hvor nazistisk var Vemund Hov? Kjør diskusjon.
10 kommentarer:
Anonym
sa...
Min oppfatning er at dette er ei bok som er både spennende men også noe langdryg. Den var til tider tung å lese og jeg hadde ikke problemer med å legge den fra meg. Likevel var det også partier i boka som absolutt fenget meg og som jeg bare mått lese ferdig før jeg kunne legge boken til sides.
Idun er en skjør person med et fantasifullt følelsesliv. Hun har hatt traumatiske opplevelser tidlig i livet, og en vanskelig oppveskt som såvisst har påvirket psyken hennes i retning paranoide tendenser. Hun sliter også pga dette med mye angst - både generell angst og panikkangst. Men noen alvorlig og uopprettelig sinnslidelse utover dette opplever jeg egentlig ikke at hun har. Derimot er hun offer for alvorlige fordommer og omsorgssvikt både fra familien og fra behandlingsansvarliges side. Takk og lov at hun har pleieren Signe og Aron i livet sitt.
Vemund er etter min oppfatning ikke nazist. Han er derimot litt naiv og har altfor stort hjerte. Han tror det beste om de fleste og tør ikke ta ikke de nødvendige og vanskelige valgene han bør, i livet. Traumer fra barndommen er nok desverre også gjeldene her, tenker jeg.
Det er helt sikkert mye mer å si om bokens hovedkarakterer, men det får evt komme etterhvert :-) Værsågod neste.
Jeg mener heller ikke Idun har noen alvorlig sinnslidelse, men heller er et offer fra sine omstendigheter og familie. Vemund er naiv og godtroende og har absolutt ikke ryggrad til å stå opp for noen som helst mening, men lar seg flyte med for å gjøre alle til lags.
Det er en bra bok, men samtidig var det ikke en bok som jeg måtte lese ferdig i en fei. På den annen side er det en ganske innfløkt familiekrønike som kanskje ikke skal leses i en fei, men trenger litt tid til å fordøyes også. Jeg synes absolutt Hobæk Haf klarer å fange interessen min, selv om jeg merket at jeg var mer interessert i å lese om fortiden enn Idun i nå-tid.
Det er også spennende å se at Hobæk Haf lar forfatter-stemmen til Idun skinne igjennom når Idun skriver om farens og bestefarens fortid. Samtidig synes jeg det er en det er ting som blir beskrevet og skrevet på en slik måte at jeg har vanskelig for å tro at alt kommer fra dagbøkene, men at forfatteren, her; Idun, legger til en del ting i sin fortelling om faren og bestefarens fortid.
Det er første gang jeg har opplevd å lese en bok som var spennende og fasinerene på samme tid som den var tung å lese.. Utrolig tung til tider.. Må si meg enig i at fortiden fenget meg mer enn nåtiden..
Jeg synes at alle personene i boken såvel som Idun og Vemund virkleig er preget av hvilken oppvekst de har hatt og hvem som har oppdratt dem..
Jeg like forsåvidt denne boka godt, men som flere andre var det nok fortiden som fasinerte mest, nåtiden og Idun-personen fikk jeg ikke helt taket på. Men så veldig gal var hun nok ikke. Synes ikke at Vemund Hov virket som noen nazist heller, og tror han var ganske uvitende om at han ble sett på som det (litt i sin egen verden) også, og klarte ikke å samle seg selv sammen nok til å forsvare seg selv senere heller.
Jeg likte historien om Vemund og søsknene hans best. Veldig spesielt at alle var litt "spesielle," mest sannsynlig et resultat av oppvekstvilkår, men også muligens arv. Hvem vet?
Det var det jeg hadde å komme med akkurat nå, har lest så mange bøker siden jeg ble ferdig med Skammen at jeg på en måte ikke er helt i den verdenen lengre..
Da var jeg ferdig med første bok i lesesirkelen :-) Det var en litt langdrygd bok, og jeg synes det ble litt mye hopping mellom fortid og nåtid til tider. Det var ikke en bok som holdt meg våken langt utover natta. Allikevel var det en bok som var verdt å lese.
Skammen setter fokus på hvordan et menneske blir påvirket av arv og miljø.
Idun hadde ingen form for psykiske lidelser, men var nok en person med litt tynnere nerver enn gjennomsnittet. Hennes liv ble i stor grad påvirket av andres avgjørelser og valg. Idun er på mange måter en sterk kvinne, da hun er den eneste i familien som ikke prøver å skjule skammen og skylden, men hun står for de tingene hun har gjort og som hun har tro på.
Vemund var ikke nazist og heller ikke tro mot fedrelandet. Han ønsket å se det gode i alle mennesker, venn eller fiende. I enkelte situasjoner oppfattes han som dum og naiv. At en person med høyt intellektuell ikke forsvarer seg ifm rettssaken er merkelig.
Av partiene i boken, likte jeg best de som skildret skjebnen til Vemund sine søsken.
Slutten av boken viser at det finnes lyspunkter i livet, når alt kan virke som mørkest, og at de alltid kommer høyest uventet.
Det har allereide blitt skrive mykje om boka her, som eg er enig i, men eg vil også hive meg utpå med nokre kommentarar.
For det første synest eg det er litt interessant å sjå nærare på Idun som fortellar av si eiga historie. Ho framstår i stor grad som eit offer, men er ho pålitelig? Kan vi stole på hennar versjon? Kva var grunnane til at ho blei umyndiggjort i starten - og at vurderinga av tilstanden hennar blei omgjort? Vi får vite veldig lite om dei sidene som ikkje støttar hennar historie om seg sjølv som offer. På den eine sida fekk eg sterk sympati for Idun, og ei kjensle av at "alle andre" behandla henne urettferdig. På den andre sida sakna eg nokre av søskena eller dei andre familiemedlemma sine historier, fordi Idun så konsekvent tok på seg rolla som offer. Kvifor har ikkje Idun i større grad tatt ansvar for seg sjølv og tatt eit oppgjer med fortida, slik som dei to andre tilsynelatande har gjort?
For det andre synes eg Idun sitt syn på seg sjølv fortener ein kommentar. Idun kritiserer faren for å ikkje ta ansvar, men bare la rettsaken gå sin gang, når han kunne bevise at han var uskuldig gjennom dagboka si. Samtidig gjer ho noko av det same sjølv. Ho går gjennom livet og skammar seg over seg sjølv, fordi andre har fortalt henne at ho skal gjere det. Ho kunne tatt ansvar og latt fortida vere fortid, men i staden tar ho fortida med seg gjennom livet og lar seg prege av dei vonde barneåra. Ho har innsyn nok til å kritisere faren for dette, men ikkje innsyn nok til å sjå at ho gjer det same sjølv.
Eg sitter i alle fall igjen med ei kjensle av at Idun ikkje er ei dame ein blir heilt klok på, gjennom hennar eigen framstilling av seg sjølv.
Eg er glad boka havna på lista vår. Som andre også har skrive er kvaliteten på dei ulike delane av boka veldig ulike, men dei gode delane er så gode at dei veger opp for dei svakare delane og gjer boka lesverdig.
Denne boken var ikke for meg. Alt ble så rotete med alle hoppene i før og nå tid. jeg fikk liskom ikke snøring på hvem noen var. så jeg leverte "boka" lenge før jeg var halveis. kan være at denne ikke egnet seg så godt som lydbok. uansett er jeg glad for at jeg begynte på den, og jeg har forstått den bedre av å lese det dere har skrevet så takk takk:-)
Det har allerede blitt skrevet mye som jeg er enig i her. Og andre ganger åpner det øynene mine for at innholdet i boken også kan sees fra en helt annen vinkling. Artig!
Jeg likte i grunnen boken godt, og har fått øynene opp for en forfatter jeg ikke hadde lest før. Det var deler i boken jeg synes var litt kjedelig å lese, og for min del ble det disse "bildene" hvor Idun forteller litt fra sine perioder på rømmen. Av en eller annen grunn synes jeg liksom ikke at de passet inn i resten av boken. Men alt i alt likte jeg boken godt.
Det kunne virke som det var to personer som hadde skrevet denne boken, en som forteller om familiebakgrunner, og en som forteller fra nåtid. Familiehistoriene ble en opplevelse for seg, og når Idun forteller om seg selv en annen opplevelse av boken. Nesten som det i det ene øyeblikket ble skrevet av en voksen, i det andre av et barn, eller et offer, alt ettersom hvordan Idun så på seg selv. Synes det var merkbart forskjelige måter å skrive på.
Som leser ble jeg også til tider litt irritert over at Idun aldri tok igjen, at hun lot seg herse med av søsken og mor, spesielt av søsteren i voksen alder. Men en blir vel spak av å bli behandlet slik av sin egen familie fra en var liten, en famile som egentlig burde vært selve tryggheten i livet.
Jeg savnet også å høre mer om oppveksten til Iduns søsken, siden vi fikk høre så mye om foreldre, besteforeldre, tanter og onkler.
Vemund var heller ikke etter min oppfatning en nazist, men heller en person som tok vare på et vennskap som hadde alt å si for at han klarte seg i oppveksten og fikk seg en utdannelse. Men han var nok ganske naiv også, og burde ikke ha inngått nye vennskap med nye tyskere slik situasjonen var der og da. Men interessen for sang overskygget at det faktisk var krig. Og etter å ha bodd noen år i Tyskland hadde han nok et annet synspunkt på tyskere der og da. Han koblet vel på en måte ut og levde i sin egen verden.
Idun var vel i bunn og grunn ganske lik sin far.
Alt som omhandlet fortiden, var nok det som fenget meg aller mest og skapte mest interesse for denne boken.
Og til wims. Jeg tror at en bok med et rikt persongalleri er lettere å lese som vanlig bok enn som lydbok. Det er lettere å få med seg alt om alle gjennom å lese på den gode gamle måten, fordi det er lettere å bla tilbake om en ikke fikk med seg alt i første omgang. Men ellers er det veldig koselig å høre på lydbøker også :)
Ja, helt enig med Heklejenta. Jeg f veldig medynk for Idun, men samtig følte jeg det samme som Heklejenta, at dun manipulerer oss lesere litt. Blir ikke helt klok på Idun, men Hobæk Haf klarer å få meg til å føle med Idun.
10 kommentarer:
Min oppfatning er at dette er ei bok som er både spennende men også noe langdryg. Den var til tider tung å lese og jeg hadde ikke problemer med å legge den fra meg. Likevel var det også partier i boka som absolutt fenget meg og som jeg bare mått lese ferdig før jeg kunne legge boken til sides.
Idun er en skjør person med et fantasifullt følelsesliv. Hun har hatt traumatiske opplevelser tidlig i livet, og en vanskelig oppveskt som såvisst har påvirket psyken hennes i retning paranoide tendenser. Hun sliter også pga dette med mye angst - både generell angst og panikkangst. Men noen alvorlig og uopprettelig sinnslidelse utover dette opplever jeg egentlig ikke at hun har. Derimot er hun offer for alvorlige fordommer og omsorgssvikt både fra familien og fra behandlingsansvarliges side. Takk og lov at hun har pleieren Signe og Aron i livet sitt.
Vemund er etter min oppfatning ikke nazist. Han er derimot litt naiv og har altfor stort hjerte. Han tror det beste om de fleste og tør ikke ta ikke de nødvendige og vanskelige valgene han bør, i livet. Traumer fra barndommen er nok desverre også gjeldene her, tenker jeg.
Det er helt sikkert mye mer å si om bokens hovedkarakterer, men det får evt komme etterhvert :-)
Værsågod neste.
Jeg mener heller ikke Idun har noen alvorlig sinnslidelse, men heller er et offer fra sine omstendigheter og familie. Vemund er naiv og godtroende og har absolutt ikke ryggrad til å stå opp for noen som helst mening, men lar seg flyte med for å gjøre alle til lags.
Det er en bra bok, men samtidig var det ikke en bok som jeg måtte lese ferdig i en fei. På den annen side er det en ganske innfløkt familiekrønike som kanskje ikke skal leses i en fei, men trenger litt tid til å fordøyes også. Jeg synes absolutt Hobæk Haf klarer å fange interessen min, selv om jeg merket at jeg var mer interessert i å lese om fortiden enn Idun i nå-tid.
Det er også spennende å se at Hobæk Haf lar forfatter-stemmen til Idun skinne igjennom når Idun skriver om farens og bestefarens fortid. Samtidig synes jeg det er en det er ting som blir beskrevet og skrevet på en slik måte at jeg har vanskelig for å tro at alt kommer fra dagbøkene, men at forfatteren, her; Idun, legger til en del ting i sin fortelling om faren og bestefarens fortid.
Ooops, der var jeg logget inn som leser. Det er meg som skrev forrige kommentar.
Det er første gang jeg har opplevd å lese en bok som var spennende og fasinerene på samme tid som den var tung å lese.. Utrolig tung til tider..
Må si meg enig i at fortiden fenget meg mer enn nåtiden..
Jeg synes at alle personene i boken såvel som Idun og Vemund virkleig er preget av hvilken oppvekst de har hatt og hvem som har oppdratt dem..
Er ganske enig i de to første innleggene her.
Jeg like forsåvidt denne boka godt, men som flere andre var det nok fortiden som fasinerte mest, nåtiden og Idun-personen fikk jeg ikke helt taket på. Men så veldig gal var hun nok ikke. Synes ikke at Vemund Hov virket som noen nazist heller, og tror han var ganske uvitende om at han ble sett på som det (litt i sin egen verden) også, og klarte ikke å samle seg selv sammen nok til å forsvare seg selv senere heller.
Jeg likte historien om Vemund og søsknene hans best. Veldig spesielt at alle var litt "spesielle," mest sannsynlig et resultat av oppvekstvilkår, men også muligens arv. Hvem vet?
Det var det jeg hadde å komme med akkurat nå, har lest så mange bøker siden jeg ble ferdig med Skammen at jeg på en måte ikke er helt i den verdenen lengre..
Da var jeg ferdig med første bok i lesesirkelen :-) Det var en litt langdrygd bok, og jeg synes det ble litt mye hopping mellom fortid og nåtid til tider. Det var ikke en bok som holdt meg våken langt utover natta. Allikevel var det en bok som var verdt å lese.
Skammen setter fokus på hvordan et menneske blir påvirket av arv og miljø.
Idun hadde ingen form for psykiske lidelser, men var nok en person med litt tynnere nerver enn gjennomsnittet. Hennes liv ble i stor grad påvirket av andres avgjørelser og valg. Idun er på mange måter en sterk kvinne, da hun er den eneste i familien som ikke prøver å skjule skammen og skylden, men hun står for de tingene hun har gjort og som hun har tro på.
Vemund var ikke nazist og heller ikke tro mot fedrelandet. Han ønsket å se det gode i alle mennesker, venn eller fiende. I enkelte situasjoner oppfattes han som dum og naiv. At en person med høyt intellektuell ikke forsvarer seg ifm rettssaken er merkelig.
Av partiene i boken, likte jeg best de som skildret skjebnen til Vemund sine søsken.
Slutten av boken viser at det finnes lyspunkter i livet, når alt kan virke som mørkest, og at de alltid kommer høyest uventet.
Det har allereide blitt skrive mykje om boka her, som eg er enig i, men eg vil også hive meg utpå med nokre kommentarar.
For det første synest eg det er litt interessant å sjå nærare på Idun som fortellar av si eiga historie. Ho framstår i stor grad som eit offer, men er ho pålitelig? Kan vi stole på hennar versjon? Kva var grunnane til at ho blei umyndiggjort i starten - og at vurderinga av tilstanden hennar blei omgjort? Vi får vite veldig lite om dei sidene som ikkje støttar hennar historie om seg sjølv som offer. På den eine sida fekk eg sterk sympati for Idun, og ei kjensle av at "alle andre" behandla henne urettferdig. På den andre sida sakna eg nokre av søskena eller dei andre familiemedlemma sine historier, fordi Idun så konsekvent tok på seg rolla som offer. Kvifor har ikkje Idun i større grad tatt ansvar for seg sjølv og tatt eit oppgjer med fortida, slik som dei to andre tilsynelatande har gjort?
For det andre synes eg Idun sitt syn på seg sjølv fortener ein kommentar. Idun kritiserer faren for å ikkje ta ansvar, men bare la rettsaken gå sin gang, når han kunne bevise at han var uskuldig gjennom dagboka si. Samtidig gjer ho noko av det same sjølv. Ho går gjennom livet og skammar seg over seg sjølv, fordi andre har fortalt henne at ho skal gjere det. Ho kunne tatt ansvar og latt fortida vere fortid, men i staden tar ho fortida med seg gjennom livet og lar seg prege av dei vonde barneåra. Ho har innsyn nok til å kritisere faren for dette, men ikkje innsyn nok til å sjå at ho gjer det same sjølv.
Eg sitter i alle fall igjen med ei kjensle av at Idun ikkje er ei dame ein blir heilt klok på, gjennom hennar eigen framstilling av seg sjølv.
Eg er glad boka havna på lista vår. Som andre også har skrive er kvaliteten på dei ulike delane av boka veldig ulike, men dei gode delane er så gode at dei veger opp for dei svakare delane og gjer boka lesverdig.
Denne boken var ikke for meg. Alt ble så rotete med alle hoppene i før og nå tid. jeg fikk liskom ikke snøring på hvem noen var. så jeg leverte "boka" lenge før jeg var halveis. kan være at denne ikke egnet seg så godt som lydbok. uansett er jeg glad for at jeg begynte på den, og jeg har forstått den bedre av å lese det dere har skrevet så takk takk:-)
Det har allerede blitt skrevet mye som jeg er enig i her. Og andre ganger åpner det øynene mine for at innholdet i boken også kan sees fra en helt annen vinkling. Artig!
Jeg likte i grunnen boken godt, og har fått øynene opp for en forfatter jeg ikke hadde lest før. Det var deler i boken jeg synes var litt kjedelig å lese, og for min del ble det disse "bildene" hvor Idun forteller litt fra sine perioder på rømmen. Av en eller annen grunn synes jeg liksom ikke at de passet inn i resten av boken. Men alt i alt likte jeg boken godt.
Det kunne virke som det var to personer som hadde skrevet denne boken, en som forteller om familiebakgrunner, og en som forteller fra nåtid. Familiehistoriene ble en opplevelse for seg, og når Idun forteller om seg selv en annen opplevelse av boken. Nesten som det i det ene øyeblikket ble skrevet av en voksen, i det andre av et barn, eller et offer, alt ettersom hvordan Idun så på seg selv. Synes det var merkbart forskjelige måter å skrive på.
Som leser ble jeg også til tider litt irritert over at Idun aldri tok igjen, at hun lot seg herse med av søsken og mor, spesielt av søsteren i voksen alder. Men en blir vel spak av å bli behandlet slik av sin egen familie fra en var liten, en famile som egentlig burde vært selve tryggheten i livet.
Jeg savnet også å høre mer om oppveksten til Iduns søsken, siden vi fikk høre så mye om foreldre, besteforeldre, tanter og onkler.
Vemund var heller ikke etter min oppfatning en nazist, men heller en person som tok vare på et vennskap som hadde alt å si for at han klarte seg i oppveksten og fikk seg en utdannelse. Men han var nok ganske naiv også, og burde ikke ha inngått nye vennskap med nye tyskere slik situasjonen var der og da. Men interessen for sang overskygget at det faktisk var krig. Og etter å ha bodd noen år i Tyskland hadde han nok et annet synspunkt på tyskere der og da. Han koblet vel på en måte ut og levde i sin egen verden.
Idun var vel i bunn og grunn ganske lik sin far.
Alt som omhandlet fortiden, var nok det som fenget meg aller mest og skapte mest interesse for denne boken.
Og til wims.
Jeg tror at en bok med et rikt persongalleri er lettere å lese som vanlig bok enn som lydbok. Det er lettere å få med seg alt om alle gjennom å lese på den gode gamle måten, fordi det er lettere å bla tilbake om en ikke fikk med seg alt i første omgang. Men ellers er det veldig koselig å høre på lydbøker også :)
Ja, helt enig med Heklejenta. Jeg f veldig medynk for Idun, men samtig følte jeg det samme som Heklejenta, at dun manipulerer oss lesere litt. Blir ikke helt klok på Idun, men Hobæk Haf klarer å få meg til å føle med Idun.
Legg inn en kommentar